Jr var i ett innlegg igår noe tøff i trynet da han omtalte Lillomarka som Oslo minste skog. Men Lillomarka, som faktisk er verdens flotteste mark, viste seg å være for stor for Østmarkagutten Gløersen.

Etter halvgått distanse befant Gløersen seg ved setervollen til Linderudseter, langt utenfor allferdsvei. Siste gang den var i bruk var rundt 1830 og den fungerer idag som en suveren drikkestopp med enda bedre utsikt over dalen.

Gløersen brukte sitt overlevelsesinstinkt og traff en letter bekymra treningskompis, det blir da meg, ved solemskogen. Enhver nordmann ville fått tårer i øynene av synet av unge Gløersen. Der han med god gammeldags skiteknikk kom ut av snødyngene og det norske flagget i panna og stål i bein og armer.

Gløersen sier i en kommentar til sprintgutta at han innser at Lillomarka er et fantastisk sted som han gjerne vil lære bedre å kjenne. En dag drømmer han om å kunne kalle seg en sønn av Lillomarka.

Før det kan skje må han bokføre 1000 timer i Lillomarka og kunne navigere seg fra nord til sør i skogen, med bind før øynene, utenfor stier og veier. Kun med maurpiss som eneste næringskilde.

Økta, som denne saken egentlig skulle handle om gikk bra.

For sprintgutta, pølsa.